BEO
Birgitte E. Opdal
Dikt - Ljóðaskrá:
Birgitte Egilsson Opdal
F.: 16. januar 1975
2020
Jeg ser ut på blomstene
som gror i tillit til livet.
Ser inn i meg selv,
hvor tilliten jeg følte brytes ned.
Virkeligheten forandres.
Fargene veksles fra håp i grønt
til redsler i sort.
Livet flyter på en gren i elven.
Jeg kommer i båten min
og løfter den opp.
Vi passerer stryk,
båten kantrer.
Jeg drukner, -,
livet flyter videre.
Jeg har gjort mitt !
2019
Jeg faller - taket glipper,
venter på smerten,
men når aldri grunnen.
Et endeløst fall
ned mot min angst -
den ta meg imot
og løfter meg opp til et nytt fall.
2004
fjerner seg mildt.
Jeg kryper inn i meg selv
og lar natten sveve videre.
2004
å takke for den kalde vinden
som følger meg frem til
og sier farvel
ved mitt hus
så jeg kan føle varmen
innenfor.
2004
De inviterte meg
men jeg kunne ikke
for jeg var der fra før.
De misforstod
og trodde jeg ikke ville komme
og jeg måtte dra vekk
fra dem
for å overleve
savnet.
2004
Vann uten fisk,
himmel uten stjerner,
frø uten blomster,
luft uten liv,
mat uten drikke,
elskov uten kjærlighet,
meg uten deg.
2004
God for meg -
du er i mine dagdrømmer
i mitt liv.
God for meg.
Gir meg ly for vinden og for stormene.
Værner meg fra demonene som skaper min angst.
Viser meg til et vindstille rom hvor jeg tør å puste igjen.
Viser meg til et vindstille rom -
hvor jeg tør å puste igjen.
it never seemed wise, nor great, nor fruitful.
Only a few whispered tones,
struggling their way into your mind.
It didn't interrupt your life
but even so, it never went away.
It just lay itself down to sleep,
awakening fitfully to let you know
it was there, caring.
It was just another song
and the world was full of songs.
But
then something changed.
You heard a voice,
a voice of music.
Something began moving and twisting
inside you,
and somehow you understood
that the voice was your voice
- your song.
You began
to let it guide you,
to live by it's tune.
An enormous wave of music
started to carry you along -
and you began to heal.