|
DEN
GROTESKE FABELEN på norsk <<<>>> in English |
|
| DEN GROTESKE
FABELEN OM DET NØDVENDIGE |
THE GROTESQUE
FABLE ABOUT NECESSITY |
| I Norgeshistorien vil den 22. 07. 2011 bli husket som den dagen da nasjonens mentale landskap for alltid ble forandret. | In the history of Norway, 22. 07. 2011 always will remain as the day when the mental landscape of the nation forever became changed. |
| Velstands - og velferdssamfunnet Norge ble innlemmet i det moderne globale fellesskap hvor liv og død synes å danse en stadig tettere og mer brutal runddans. | The model welfare society of Norway suddenly became a part of the global village where life and death seem to dance en ever more brutal dance macabre. |
| Blant de mange sjokkerende rapporter i media etter denne dagen, var det en som spesielt vekket min oppmerksomhet. Med henvisning til morderen skrev journalisten tilnærmet slik: og så ble vi fortalt at han var en av oss (i.e. han var ikke en av de ANDRE). | Among
the many shocking reports in media following that day, there was one
seemingly simple report which caught my attention. Referring to the murderer the journalist wrote in essence: and then we were told that he really was one of us (i.e. he wasn`t one of the OTHERS). |
| Dette utrolige faktum berørte et vidtrekkende tema, som nesten ikke er blitt berørt i senere reportasjer i media: Hvordan skal vi forholde oss til det faktum at de groteske mordene ikke ble forberedt og utført av de ANDRE, uansett hvordan vi tolker det ordet, men av et vanlig menneske EN AV OSS. | This amazing fact invited a highly controversial and problematic theme, which hasn`t been followed up to any extent in later reports: How shall we react realizing that the grotesque murder - spree in fact was orchestrated and performed not by an alien in any sense of the word, but just by a human being ONE OF US? |
| Jeg vil understreke at det som jeg skriver her nedenfor ikke er et forsøk på en beskrivelse av et gitt enkeltmenneskes livsløp og eventuelle følger av dette, men jeg finner det maktpåliggende å prøve å reflektere over hva det grunnleggende sett betyr å være et menneske i all sin hjerteskjærende kompleksitet, når vi nå er blitt konfrontert med det tilsynelatende uforklarlig grusomme. | I want to make it clear that what I now write is not to be seen as some concluding remarks on the grotesque activities of any one man, but I find it acutely important to try to reflect upon what it really means to be human in all its heart rendering complexity, when we meet a seemingly unexplainable human monstrosity. |
| For meg er det kjernen i en slik refleksjon at vi må våge å ta det innover oss hva det innebærer at det grunnleggende i Menneskets eksistensielle egenart er, at det er et levende system som vil leve, og i siste instans er villig til å kjempe for sitt liv, i henhold til eventuelle uforsonlige, personlige kriterier for hva det betyr å leve. | To me the core of such reflection is to acknowledge what it really means that in existential terms, we, more than anything else, are living systems expecting life, and ultimately willing to fight for our lives, whatever that may mean as a personal quest. |
| Vitterlig er vi via vår fantastiske og fanatiske hjerne utstyrt med det som vi kan benevne rasjonelle evner og via disse er vi i stand til effektivt å virke i et avansert univers av tanker og handlinger. Vi kan også med en viss stolthet argumentere for at via disse evner har vi utviklet en avansert livsverden som vi i stor utstrekning nyter godt av. Men samtidig har vi dessverre i avgjørende forstand mistet av syne vår totale egenart som mennesker med all den velsignede og grusomme kompleksitet som er blitt oss til del via hjernen. | Certainly, through our brains we are equipped with what we may call the means for rationality, and so, in principle, we are able to perform effectively in an advanced universe of thinking and acting.We may also argue that just because of this we have compiled the advanced living premises which surround us, to our great benefit in so may ways. But, alas, in a very decisive manner we have at the same time lost sight of our total identity as human beings in all our blessed and brutal complexity, provided by our fantastic and fanatic brains. |
| Mer enn noe annet må vi våge å ta det innover oss at våre evner til anvendelse av rasjonalitet er to dimensjonale. I tillegg til de evner som vi tradisjonelt forbinder med begrepet rasjonalitet, må vi akseptere at vi også rommer et alternativt rasjonalitetsunivers som reflekterer vår sårbare eksistensielle situasjon som mennesker. | More than anything else we must dare to acknowledge that our rationality really is two - dimensional. Along with our traditional conceptions of rationality we have to allow for another dimension to our rationality, which reflects our vulnerable existential situation. This we may call the dimension of existential rationality. |
| Denne alternative dimensjon av vår rasjonalitet kan vi definere som et indre register over våre personlige definisjoner av hva det innebærer å leve et bærekraftig, liv, et godt liv, et akseptabelt liv osv. Slik innebærer dette også at menneskers tanker og handlinger, sett utenfra, kan fremstå som det ytterste vanvidd, mens den personen som tenker og handler anser seg å anvende den ytterste fornuft, idet personen ser verden i lyset av spørsmål om liv og død. | We may define the existential dimension of rationality as an inner register of our personal definitions of what it means to live a sustainable life, a good life, an unacceptable life etc. Acknowledging this, we, alas, also have to acknowledge that certain ways of thinking and acting, seen from outside, may ultimately be seen as examples of total madness, while the thinking and acting person itself may see the same as the ultimate show of rationality, seeing the world in terms of life or death. |
| I en normal hverdag, hvor livet stort sett tas som en selvfølge, forblir den eksistensielle dimensjon av vår rasjonalitet skjult. Det er først når vi opplever at noe truer våre liv, slik hver enkelt av oss definerer sitt liv i en naturgitt kontinuerlig søken etter et bærekraftig liv, et fullverdig liv, et godt liv, at vårt eksistensielle fornuftsreportoar dominerer våre tanker og handlinger. | In a normal setting of living, where we take life more or less for granted, this dimension to our rationality remains a shadowland to ourselves. But when we acutely become aware of something threatening our lives, - as each one of us defines his or her life in the continous quest for a sustainable life etc., - then the existential dimension of rationality decides the course of thinking and action. |
| Og når Menneskets eksistensielle fornuftsreportoar dominerer dets fornuftsbestrebelser, kan det like mye føre til den største dåd som til den største udåd. | When that happens it may lead to the greatest good as well as to the greatest evil. |
| Vi kaller gjerne det ene for fantastisk og det andre fanatisk, men begge deler springer ut fra det samme eksistensielt betingede utgangspunkt: Mennesket er et levende system som vil leve, og det er villig til å kjempe for sitt liv, slik vedkommende definerer hva det betyr å leve. | We may label the one as fantastic and the other as fanatic, but all of it grows from the same existential reality: Man is a living system, expecting to live, and willing to fight for his/her life, according to how he/she sees what it means to live as a human being. |
| I denne forbindelse er det tvingende nødvendig at vi makter å ha flere ting i hodet samtidig. På den ene siden er vi dessverre nødt til å akseptere at menneskers enøyde oppfatning av egen eksistensielle livsverden kan føre til, og faktisk kontinuerlig fører til, umenneskelige handlinger. På den andre siden må vi aldri akseptere at mennesker bruker sin egen eksistensielle fattigdom til å gjennomføre bevisste salderingsprosjekter mot sine medmennesker. | Accepting this, it is highly important that we are willing to combine two strands of thinking in one operation. On one side we are forced to accept that when a person scans its own existential situation through a slit of one eye only, it may and in fact continously leads to human catastrophes. On the other side we must never accept existential distress, however deranged, as a reason for the annhiliation of fellow human beings. |
| Ved fødsel er alle mennesker en uvilkårlig del av et totalt menneskelig fellesskap, et universelt reisefølge mot et liv, et bedre liv, et godt liv. Det største svik mot Menneskets felles reise mot livet oppstår når mennesker i en individuell, gruppebetinget eller nasjonal regi bygger opp et virkelighets og et sannhetsunivers som avfeier / fornekter det naturgitte menneskelige fellesskap. | At
birth every human being is an integral part of mankind in a common quest for
life.The ultimate catastrophe and the ultimate betrayal against this common
quest occurs when human beings as individuals, as groups or in the name of
whole societies build a universe of reality and truth which denies the
natural community of mankind. |
| Det finnes et uhyggelig begrep for det som da skjer: avhumanisering. | There exists a grotesque concept for this: dehumanization. |
| Spørsmålene og svarene som gjelder det som skjedde den 22.07. 2011 vil hjemsøke oss alle i månedene og årene som kommer. De eksakte svarene vil aldri bli gitt for de ligger i det menneske som utførte de grusomme handlingene den dagen.Samtidig er det viktig, faktisk livsviktig, at vi ikke skyver unna de tentative svarene som ligger i Menneskets eksistensielle egenart i min og din egenart. I en slik søken ligger også de mulige svarene som angår det hvordan vi kan og bør bygge opp det gode samfunn av mennesker, for mennesker. | The questions and the answers rising from 22.07.2011 will haunt us for years to come. The ultimate explanations of what happened will never be given, for they lie with the terrorist alone, but still it is acutely important that we do not evade the tentative answers which lie in the existential realities of living as human beings. There also lie the answers to building communities of human beings, for human beings. |
| All menneskelig utvikling starter på noen måte i personlige emosjonsrelaterte erfaringer. Våre emosjoner er vår primære veiviser til liv, derfor ligger det alltid, om upåaktet, en eksistensiell dimensjon i våre emosjoner. Veien mot avhumanisering starter i denne forbindelse i en eller annen form for eksistensiell angst. Den fortsetter i en søken etter noe eller noen som fremkaller denne angsten. | Human development always is rooted in personal emotionally teinted experiences. Our emotions are our primary guides to living, and so there always is an existential dimension to our emotions. The road to dehumanization thus always starts in some kind of existential anxiety, and it develops through seeking for something and/ or someone(s) prompting such anxiety. |
| Det er umulig på en generell basis å fastslå når en slik prosess eventuelt settes i gang og utvikles i et gitt menneskes liv. Vanligvis blir kimen til en slik prosess borte av seg selv, men det er en tragisk følge av Menneskets eksistensielle sårbarhet, at en eventuell fortløpende prosess kan i det lange løp bli irreversibel og til sist erfares som en mental tvangsordre om å stå løpet ut. | It is impossible on a general basis to assert when a process towards dehumanization starts within any human mind. Most often such a process in spe also fades out in the process of living, but still it is a tragic part of the existential vulnerability of human beings that such a process may happen and at last be irreversible. |
| La oss stoppe opp ved noen veikryss på veien mot avhumanisering: | Let us bring to mind some characteristic road signs on the way to dehumanization: |
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
Dr. phil. Högni Egilsson * Forsíða - Front Page * Top of this page - Efst á þessa síðu
